Sommertur til Nordaustgrønland

av Bjørne Kvernmo, skipper Ms Havsel.

Havsel og FRAM 2014/15-ekspedisjonens luftputebåten Sabvabaa inne i Grønlandsisen 20 august 2015.Havsel og FRAM 2014/15-ekspedisjonens luftputebåten Sabvabaa inne i Grønlandsisen 20 august 2015.

Onsdag 26. august kl 14 var Havsel tilbake i Korsfjord etter to og en halv måned på Svalbard. Fire turer med filmteam, deriblant BBC´s naturfilmteam, var vellykket. Men det siste og femte oppdraget var av en annen  art og uvanlig spektakulært.-  En ting er å forsere seg et par hundre n mil inn i Grønlandsisen opp til Nordaustrundingen og ta om bord forskningsstasjonen som ligger på et isflak som er i ferd med å smelte vekk.  Noe annet er å slepe en 8 tonns Hovercraft over 100 n mil gjennom isen og tilslutt ett døgn over havet til Svalbard.

På kartet er området fra Nordpolen og ned mot Nordaustrundingen av Grønland hvitt, dvs is, men også havbunnen er «hvit» dvs uutforsket. Ingen båter har så langt oppholdt seg og forsket der gjennom lengere tid.

Prof. Yngve Kristoffersen ombord i Havsel.Prof. Yngve Kristoffersen ombord i Havsel.Men en seig finnmarking, Yngve Kristoffersen, vokst opp i fjæresteinene i Kviby i Altafjorden, med spesiell interesse for, og kunnskaper om geologi på professornivå, hadde en plan som gikk ut på la seg drive med isen gjennom området, en 12 måneders ekspedisjon i isødet. Han mente at det lot seg gjøre.

 Men det sier seg selv at uten vilje av stål og evne til å takle de utfordringer som dukket opp, ville dette aldri ha gått. Men 73-åringen visste hva han gjorde og hva han og kollegaen Audun Tholfsen gikk til høsten 2014. I begynnelsen av september startet turen ved at Luftputebåten «Sabvabaa» og en masse utstyr ble losset på isen «på andre siden» av Nordpolen av den tyske isbryteren «Polarstern». Hensikten var å drive med isen, som strømmen førte ned mot det nordlige Grønland, og samtidig gjennomføre  undersøkelser av havstrømmer, temperaturer og mye annet. Blant annet seismiske undersøkelser av Lemonosov-fjellkjeden på havbunnen. Og driften i isen gjennom året, som førte dem utrolig nok i sikksakk over fjellryggen, ble dette over all forventning. Og ca ett år ville turen ta, de beregnet å skulle være kommet til kysten av Nordøstgrønland i løpet av sommeren 2015.

Og da Havsel fikk forespørsel  i vår om vi kunne hente ekspedisjonen ut av isen i løpet av sommeren, var det bare et svar som var aktuelt: «Vi kommer». Og da vi var ferdige 14. august med de andre oppdragene på Svalbard, var det bare å klargjøre for en tur «halvveis» til Nordpolen.  Avgang fra Longyearbyen og vestover mot Grønland skjedde lørdag 15. august kl 14.

OLEX-kartutsnitt med den enorme Grønlandskysten til venstre og Svalbard til høyre. Rød sterk viser Havsels kurslinje fra Longyearbyen og vestover til isen, nordvestover gjennom isen og tilbake hvor vi kom ut av isen litt lengere sør, på N78:05.OLEX-kartutsnitt med den enorme Grønlandskysten til venstre og Svalbard til høyre. Rød sterk viser Havsels kurslinje fra Longyearbyen og vestover til isen, nordvestover gjennom isen og tilbake hvor vi kom ut av isen litt lengere sør, på N78:05.Utfordringene var selvfølgelig drivisen i Østgrønlandsstrømmen.  På de iskartene som var å oppdrive vistes drivis av forskjellig konsistens og tetthet, og det var om å gjøre å finne letteste veien. Selv om enkelte satellitt foto ga en viss informasjon, men overskyet og tåke over områder man måtte gjennom resulterte i en viss usikkerhet. Og tåka lå massiv da vi begynte å komme inn i isen, en is som tydelig var i smelting sammenlignet med isen i Vestisen i april, mai lengere syd. Allerede dagen etter avgang, søndag 16. møtte vi iskanten på N78:30, derfra opp til Yngve var det over 160 n mil i rett linje. Det var bare å håpe på at isen var opprevet innover, slik iskartet antydet. Men i tåke som ertersuppe var det vanskelig å få oversikt. Her måtte man gå over på intuisjon, eller en blanding av teft og erfaring for å finne åpningene.  Og det hastet, meldingene fra Yngve var ikke til å misforstå, isflaket ble mindre og svakere for hver dag som gikk. Og motstrømmen nordover var i vesentlig grad merkbar, og mandag formiddag var det bom stopp da isen satte sammen og et storflak foran baugen ikke lot seg flytte.  Det var bare å vente noen timer, så åpnet isen seg i forbindelse med tidevannet såpass at man kunne arbeide seg nordover igjen. Og det var langt igjen, nesten 100 n mil. Eller som avstanden sjøveien fra Alta til Tromsø. Og utpå ettermiddagen gikk det bedre, og følgende melding kunne sendes til Yngve.

 «Nå kommer vi, seiler i åpne våker med opptil 9.99 knops fart og regner med å være hos deg utpå natta. Arbeidet oss ut av knipa med 550 grader i exhaustrøret, men nå koker kokka pinnekjøtt så det lukter over hele båten, og jeg spiller «Speed King» av Deep Purple i styrehuset.

Det ble noen lange tørn for skipper og styrmann i tønna, i tåka passerte vi det ene isfjellet større enn det andre utover kvelden og natta i tillegg til storflak, mange med skrugarder. Og på et slik skulle Yngve holde til med Hovercraft-en i tillegg til en haug med utstyr.

 Jeg står i tønna og manøvrerer og  kjører Havsel etter de åpne våkene,  og prøver å sette meg inn i hans situasjon, ventingen alene i timene og dagene som måtte slepe seg av garde i tåkeheimen. For halvannen måned siden var han blitt alene, kompisen som hadde vært med fra starten av fikk skyss til lands med en isgående forskningsbåt som hadde passert i nærheten og sendte helikopteret over. Egentlig skulle han ha vært i land langt tidligere, slik hadde de avtalt, men det skulle ta tid før anledningen bød seg i dette øde området.

Isflaket med skrugarden som utstyret befant seg på. Bildet er tatt like etter at alt er lastet om bord på Havsel.Isflaket med skrugarden som utstyret befant seg på. Bildet er tatt like etter at alt er lastet om bord på Havsel.Klart han var bekymret om isflaket ville holde til båten kom? Ville noe av innsatsen være forgjeves, og ville spesiallaget og unikt utstyr forsvinne i det iskalde havets dyp? Plottingen av GPS-posisjonen viste at isflaket drev i et 8 tall i en bakevje som følge av tidevannet. Og for et par dager siden satte isen sammen og i kollisjonen med et annet og mye større flak, brakk flaket i to deler som drev raskt fra hverandre.

Klart han ventet intenst. Ventet på å se andre mennesker, høre andre stemmer, å komme ut av ensomheten.

Og i halvtre tida om natta var vi innenfor radiohold på VHF, vi fikk en oppdatert posisjon:  Nord 81gr. 13,6 min og Vest 10gr. 10,8 min. Etter litt fomling og feilkjøring vestover i tåka, fant vi isflaket det var snakk om. Og det var ikke rare greiene. Yngve hadde rett i at «det hadde ikke lenge igjen». For da skuta så vidt støtte borti under manøvrering, brakk en betydelig bit av og drev vekk. Men resten av flaket så ut til å holde en stund til, og arbeidet med å laste om bord utstyret startet umiddelbart i iskaldt regn og påøkende vind. Og dermed også fare for at bølgene ville få flaket til å brekke ytterligere opp.

Men på litt over tre timer var jobben gjort, og en regnvåt og svett gjeng tørnet inn for frokost. 

Sammen med en glad og smilende 73-åring, som var også var glad for å få smake ferske brød, hans eget var blitt gammelt, og som spurte om det gikk an å dusje om bord.  Hans daglige virkelighet seig inn på oss, det var ingen dusj på farkosten, men de hadde hatt badstu på isen en stund, fortalte han.

Da kokka lagde grøt til midddag, var det ting han hadde savnet, grøtrisen tok slutt i april.

Ned til messa  på Havsel er det en temmelig bratt trapp eller leider som det heter på båt. Kommentaren fra Yngve Kristoffersen da han var kommet ned og kikket på trappa var ubetalelig:     

«--Her må det være snakk om en bratthet med avvik en på tusen».

 Man ante det innprentede perspektivet til en mann som hadde oppholdt seg på et flatt isflak det siste året. Helt utrolig. I en luftputebåt. Professor i geologi og durkdreven mekaniker og pilot, erfaren med håndtering og seilas og utprøving av luftputebåten gjennom mange år i Svalbard-området og nordover drivisen. 

En Hovercraft, et 8 tonns teknisk vidunder med egenskaper både fra fly og båt. Et over meterhøyt «skjørt» av seiglivet komposittduk rundt hele båten gir løft når de kraftige viftene startes. En dieselmotor driver hele greia, også den store fremdriftspropellen i dyse på akterdekket, med styreklaffer som bestemmer fremdriftsretningen. Og cabin med styrehus i forkant og lugar i akterkant.  Dette er i grove trekk hele greia, som har tjent som base og hus og hjem i nesten et år for to mann.  Hvordan Hovercraft´en takler opphold i ekstrem kulde som det kan bli i Nordpolområdet, vet de to karene mye om.  Kanskje mer enn noen annen i hele verden.

Under slep av Havsel, bilde tatt fra tønna.Under slep av Havsel, bilde tatt fra tønna.Under sleping i isen fikk Hovercraft-en en rift i duken som skaper sveveløft på farkosten, og måtte sys av Yngve før vi kunne fortsette. Dette skjedde flere ganger.  Da var det bare å trekke farkosten inn på et isflak, noe som var lettere sagt enn gjort.

Og tidlig på kvelden tirsdag 18. august startet ferden sydover gjennom isen. Fra tønna på Havsel var det best oversikt, og nå med hensyn til Hovercraft-en var det bare åpent vann og helt flat is som lot seg passere. Tettpakket, større is ville by på problemer, også for Havsel. Og da vi kom inn i noe sånt rundt midnatt, og tåka la seg, var det bare å finne et høvelig isflak til Hovercraft-en å stoppe og vente på at isen slakket og lot seg komme gjennom.  Og etter frokost onsdag 19. da isflaket med Hovercraften som var like ved siden av Havsel da vi stoppet, var drevet langt av garde, startet vi ferden hjemover igjen, Hovercraft-en enda for egen fremdrift.

Skjøtesøm i isen.Skjøtesøm i isen.Men utpå dagen, etter en ny stopp og skjørtet var sydd og farkosten bunkret og vi begynte å kjøre igjen,  meldte Yngve om alvorlige problemer. Et stag i luftdysa rundt fremdriftspropellen var røket, og propellen som gikk for fullt, traff borti godset rundt, og kollapset da et av de fire bladene brakk.

Nå var situasjonen plutselig en helt annen, farkosten måtte taues gjennom isen. Og det var langt igjen, iskartet ga indikasjoner om at vi måtte helt ned mot 78 graden før vi kom ut i åpent vann.  Det mest hensiktsmessige var å finne mest mulig åpent vann, og områder som hadde sammenheng med landvåka lengere vest var beste alternativet. Og dette gikk stort sett greit, men da natta nærmet seg, satte isen vi var i, sammen på tidevannet i tillegg til at tåka kom sigende. Og da var det bare å finne et høvelig isflak å trekke farkosten opp på og ta kveld. Alle trengte å sove, ikke minst Yngve, som var alene i kjøringen av Hovercraft-en.

Og torsdags morgen var det avgarde igjen, man merket at isen ble mere åpen og isflakene mere opptært jo lengere sør man kom. I løpet av dagen avanserte vi brukbart i riktig retning, og begynte etter hvert å hanskes med den spesielle oppgaven, sleping av luftputebåt gjennom is.  Faren var når Havsel under manøvrering måtte bakke akterover, da kunne det skje at slepetrossa ble sugd inn i propellen. Det kunne i så fall bety havari. I Grønlandsisen. Men det gikk greit, styrmann og maskinist var klar hele tiden til å springe att på hekken og ta inn slakken på sleperen før den havnet i propellen.

Hovercraft-en bunkres ved hjelp av dieselslange fra Havsel.Hovercraft-en bunkres ved hjelp av dieselslange fra Havsel.

Og da kvelden kom, startet ferden gjennom isen som lå ut mot åpent vann, men nå ble den tettere og tettere. Hele natta leitet vi åpneste veien mellom isflakene. Heldigvis var det brukbar sikt, men etterlengtet åpent vann i horisonten var ikke å se. Og mere sying av skjørt ble det utpå morgenen, og teknikken som måtte til for å få den ømtålige Hovercraft-en gjennom isen noenlunde hel, gikk ut på å finne letteste veien gjennom isflak som Havsel sendte til side, og avpasse farten slik at farkosten kom gjennom før isflakene seig sammen igjen. Og mange isflak var for høye til at Hovercraften kom over, og da kunne det bli kollisjon og skader.  Og det gikk stort sett bra, men en gang mellom stor-isene utbrøt Yngve advarende over radioen fra Hovercraft-en, «Bjørne –det hær e farlig!».       

Og i 11-tiden fredag 21. august var vi endelig ute av isen og kunne kurse mot Longyearbyen i åpent vann og nærmest havblikk. Men 240 n mil gjensto med Hovercraft-en på slep og mye kunne skje underveis, og utpå natta blåste det litt opp, og i vindbølger kombinert med gammel dønning røk sleperen et par ganger, men den lot seg kjapt erstatte. Og lørdag ettermiddag i 16-tida seig vi inn til kaia i Longyearbyen med Hovercraft-en like hel.  Nesten nøyaktig en uke etter at vi startet. Hele operasjonen hadde egentlig gått over all forventning, og tatt kortere tid enn alle hadde regnet med.  Og den gode følelsen av å hente Yngve velberget tilbake til sivilisasjonen.    

Alle bilder: Bjørne Kvernmo, MS Havsel.